Av Øyvind Aase, pianist og skribent

4. september er det hundre år siden Edvard Grieg gikk bort. Når vi stadig husker Grieg, så la oss ikke glemme den australske originalen Percy Grainger, som besøkte sin norske kollega sommeren 1907. Han bidro mer enn de fleste til at Grieg huskes ute i verden i dag, og hans dulgte tilstedeværelse under Festspillene i Bergen i år bar i seg gjenklangen fra et møte.

1.
Det finnes et foto som viser Edvard og Nina Grieg i selskap med sine to utenlandske gjester, pianistene og komponistene Julius Röntgen og Percy Grainger. Bildet er tatt i hagen på Troldhaugen 26. juli 1907, bare en drøy måned før Grieg døde i Bergen på vei til Leeds for å fremføre sine egne verker. Grieg og Grainger, som traff hverandre for første gang i London i mai året før, hadde korrespondert om Leeds-prosjektet en tid, og i et brev datert 27. november 1906 kan vi spore den norske komponistens tydelige beundring for sin unge australske kollega: ”Herligt, at De vil komme til Leeds næste Høst. Skulde det ikke kunne lade sig gjøre, at jeg blandt de Værker, jeg skal dirigere, også tog min Klaver-Koncert og fik den store Glæde at se Percy Grainger som Solist?” I brev av 17. januar 1907 kobler Grieg konsertplanene til et mulig sommerbesøk av Grainger på Troldhaugen: ”Men hvor det skulde glæde mig og min Hustru at se – og tillige at høre Dem på Troldhaugen! Der kunde vi så holde Prøve på Klaverkoncerten.” Senere på våren synes englandsturen å være i boks: ”På Troldhaugen skal vi holde Klaverprøve til Leeds! Man skriver derfra til meg, som om Deres Medvirkning var sikker.” (Brev av 28. mai 1907).

Dette samarbeidet var imidlertid svært usikkert allerede da, for i samme brev besværer Grieg seg over sin skrantende helse: ”Jeg er meget lidende. (...) nu er jeg så langt nede, som jeg ikke har været på lang Tid. Søvnløshed, Åndenød (Asthma) med Hallucinationer gjør mig Livet til en Kval.” I midten av juli har sykdommen og dermed mismotet festet grepet: ”10 triste Dage, som har overbevist meg om at det går hurtigere nedad Bakke, end jeg havde tænkt. Åndenøden er tiltagende, trods 14 Dages Massage, Hjernen og Fordøjelsen tilsammen fremkalder en Tilstand, som må kunne bringe til Vanvid, - Alt, kun ikke det. Den, der dog havde et Middel til at sove stille hen i den store Søvn, når jeg ikke længer kan greje det.” (Dagboksnotat for 13. juli 1907).

Percy Grainger ankom Troldhaugen tolv dager senere, den 25. juli, dagen før fotoet ble tatt. Noe direkte samarbeid i form av felles konsertopptreden kom aldri i stand mellom de to, til det hadde Grieg for knapp tid igjen å leve. Men han hadde tilstrekkelig med tid og overskudd til å bli kjent med Graingers spill og personlighet, som vekket til live en etterlengtet følelse av samhørighet hos den syke. I Grainger så Grieg en kunstnerisk forbundsfelle og arvtager som kunne gi liv til hans musikalske intensjoner, og som viste en intuitiv forståelse for egenarten i det griegske tonespråket.

Griegs nedtegnelser står i sympatiens, den gjensidige tiltrekningens tegn, straks tankene berører Grainger. Allerede dagen etter fotograferingen i hagen, den 27. juli, noterer komponisten i dagboken: ”(...) jeg måtte blive 64 År forat få høre norsk Klavermusik så forstående og genialt tolket. Som han [Grainger] spiller Slåtterne og Folkevisebehandlingene bryder han nyt Land både for sig, for mig og for Norge. Og nu dette henrivende, naturlige, dybe, alvorlige og barnlige Naturel!”

Grainger var et språktalent, og talte i følge nederlenderen Röntgen et ”flytende norsk” under sitt opphold på Troldhaugen. Den London-baserte kunstnerens iver etter å beherske det nordiske språkområdet kan ses i sammenheng med såvel den intense gløden for den norrøne arven som hans nysgjerrige, ja nærmest begjærlige blikk for utenforliggende, fjerne og uoppdagede ytringer og uttrykk, hvilket gjorde ham til en eksemplarisk sampler lenge før dette ordet ble vanlig i musikkterminologien. Han brukte for eksempel tidlig fonografen til å samle inn engelske folkesanger og danser. ”Det var jo virkelig noe for Grieg!”, skrev Röntgen etter at Grainger hadde vist frem eksempler fra innsamlingsarbeidet på Troldhaugen.

Men Grieg, som under årets jubileum også presenteres under sampler-vignetten, resonnerer først og fremst som komponist og humanist når han dagen etter at Grainger har dratt uttrykker sin bekymring for den unge Percys videre livsferd i dagboken for 5. august: ”Det ser ud til, at han vil lægge alt sit bedste Arbejde i Folkevisen, hvad jeg meget beklager, fordi det forudsætter den Undervurdering af hans pianistiske Egenskaber, som han kun altfor tydelig viser. (...) Som Klaverspiller ved jeg ikke, hvem blandt de Allerførste jeg skal sammenligne ham med. Men al Sammenligning glipper, hvor det Store er tilhuse. Han er sig selv. Mulig at jeg er svag for ham, fordi han faktisk har virkeliggjort mine Idealer om Klaverspil. (...) Som en Gud er han hævet over alle Lidelser, alle Kampe. (...) Det er et Menneske, et stort, fornemt, der spiller. Måtte det gå ham godt i Livet!”

2.
Festspillene i Bergen reklamerte i år med verdenspremiere på Justin Dello Joio (musikk) og Andrew J. Boyles (libretto) kammeropera Blåmannen (Grainger mente seriøst at de største komponistene alle hadde blå øyne), som henter sujettet fra Grieg og Graingers samvær på Troldhaugen. Forestillingen måtte dessverre tas av programmet av helsemessige årsaker. Følgende synopsis av handlingen er hentet fra Festspillenes nettside, og i teksten antydes det at sympatien mellom de to ulike kunstnertypene var av en så sterk art at den antok karakter av symbiose: ”Når historien begynner, har den dødssyke Grieg mistet troen på at verkene han skrev, kommer til å overleve ham. I denne situasjonen er det den unge Grainger trer inn i livet hans. Mellom disse to mennene er det en kvinne, Nina, som etter å ha mistet barnet hun hadde med Grieg, viet seg til mannens prosjekt: å erstatte tapet, så godt det lot seg gjøre, med musikk. Da den unge Grainger oppsøker dem, må hun forholde seg til det faktum at han i denne situasjonen kan gi mannen hennes mer enn hun kan.”

Men hva var det egentlig Grainger kunne gi sin norske mentor, utover å fortolke musikken hans på en forbilledlig måte? Eller spurt på en annen måte: Hvilke(t) dominerende trekk ved Grainger var det Grieg la særlig positiv vekt på, som ga gjenklang hos ham og som derfor ga livet ny mening disse mørke ukene og ga ham grunn til forhåpninger på sin langt yngre kollegas vegne? For å søke et slags svar på dette må vi gå et drøyt år tilbake i tid, til sommeren 1906 (dateringen er usikker her), hvor Grieg uforbeholdent roser Grainger i et av de første brevene som finnes fra korrespondansen dem imellom: ”Lad mig sige det straks: Jeg holder af Dem! Af Deres friske sunde Syn på Kunsten, af Deres ufordærvede Natur, som end ikke ’High-life’ har kunnet få Bugt med, (...).” Denne smule kulturkritikk utdypes noe i brevet av 17. januar 1907: ”Min Ungdom og Manddom falder i Romantikens skjønne Morgenrøde. Men den holder nu på at blegne og give Plads for en flad, materiel Realisme, som altfor ensidigt breder sig. Jeg flygter da tilbage til Naturen, til Fjeld og Skov og Fjord (...).”

I Grainger, dette ”barnlige Naturel”, møter Grieg et menneske som fremstår som naturlig både i sin kunst og i sitt vesen, som er uatskillelige. Denne oppfatningen kommer tydelig frem i et siste brev til Percy av 11. august, skrevet en uke etter vennens avreise: ”Jeg vilde så gjerne lære Dem nærmere at kjende. Både som Kunstner og som Menneske. Thi jeg havde det på Følelsen, at vi vilde forstå hinanden. Og sådan blev det. De er bleven mig en kjær ung Ven, der har gjort mig min Livsaften rigere. Jeg har altid fundet, at de Mennesker har Uret, der skiller Kunstner og Menneske. Tværtimod: de er uopløselig knyttet til hinanden. Alle Træk, ja selv de Mindste hos Kunstneren kan man finde Paralelstykke til hos Mennesket.”

Når Grieg skal søke det konsise språklige uttrykket for sin opplevelse av kunstnermennesket Grainger, finner han som så ofte før de riktige ordene i den tyske tradisjonen. Nærmere bestemt i Wagners opera Parsifal, et verk som opptok Grieg sterkt. I dagboken for 5. august 1907 kobler han sin unge venns vesen direkte til et sentralt punkt i det wagnerske eposet. ”Hvilken Kunstner, hvilket Menneske! Hvilken høj Idealist, hvilket Barn og på samme Tid, hvilket stort og udviklet Syn på Livet!” Denne foreningen av et barnlig sinn med et vidsyn som hører voksenlivet til, står for Grieg som et kjennetegn ved Parsifal-skikkelsen, og Wagner karakteriserer denne med følgende ord: ”Durch Mitleid wissend, der reine Thor” (”Vitende gjennom medlidenhet, den uskyldsrene dåre”). Et annet særpreg ved skikkelsen som også opptar Grieg er vandremotivet i Parsifal: ”wo schweifest damals du umher”, som i den norske komponistens versjon lyder slik: ”Vil du alltid flakke videre?”

Finn Benestad, som har redigert dagbøkene, tolker i en note disse referansene dithen at Grieg var engstelig for at den ”rene” Grainger ikke skulle følge sitt kall i livet: ”Grieg opplevde Percy Grainger som en uskyldsren ung mann, (...). Ifølge Wagner – (...) er det kun gjennom medlidenhet, med-lidelse, innføling (...) at man kan nå frem til den virkelige innsikt og erkjennelse. Slik som Parsifal ble ledet av gode makter, kan man tenke seg at Grieg hadde et ønske om å være med på å lede sin australske venn frem mot høye kunstneriske mål. (...) Grieg er på en måte engstelig for at Grainger ikke er klar over sin misjon, at han alltid skal forbli en vandringsmann, uten fullt og helt å gå inn for sitt egentlige kall, det å være utøvende kunstner.”